29 november 2010

Advent, sprekkeferdig og på diett

Advent er så koselig! Elsker stemningen med stjerner i vinduet, adventstaker, fyr i peisen, julereklamer på TV og brennende telys alle veier. Elsker også klementiner, marsipan, julebrus, julekaker, peppernøtter, pepperkaker osv. Desverre er jeg på en slags lavkarbo-diett fram til fødselen. Dette på grunn av sukker i urinen på de siste kontrollene, og for å unngå at babyen legger på seg unødvendig mye nå de siste ukene. Inntaket av frukt, ris, poteter, pasta og brød må begrenses. Jeg ser meg nødt til å følge denne dietten så godt jeg bare kan fordi det er ikke mer plass i magen til større baby nå - rett og slett.

Magen er sprekkeferdig. Ja, faktisk så har den sprukket opptil mange steder allerede. Og det verker, tro det eller ei. Magen er øm, og strekkmerkene klør og klør, klør og klør. Av en eller annen grunn så vil ikke babyen bruke det ledige rommet han har tilgjengelig nede i bekkenet, og ligger heller med hodet sitt oppå bekkenet. Dermed blir det mindre plass oppover. Han ligger i froskestilling med sin rygg mot min, og presser stadig armer og ben foran seg, og det resulteter altså i en voldsom ømhetsfølelse for stakkar mor.

Ja, nå sier jeg stakkar mor for jeg begynner å bli veldig klar for å få ham ut. Jeg vet det er litt tidlig å bli lei allerede. Det er fortsatt 12 dager igjen til termin, og det kan faktisk gå bortimot en måned til før han er ute. Men jeg gleder meg sånn til å spise klementiner igjen -  UTEN å ha dårlig samvittighet. Jeg gleder meg til nyte marsipan, julebrus og pepperkaker. Det hender jeg smaker litt på av og til, men da blir det med dårlig samvittighet. Jeg gleder meg til å ligge på magen igjen.

Aller mest gleder jeg meg til å treffe vår lille sønn. Det er nesten en pinefull følelse å ha han så nært innpå meg, uten at han er her fullstendig, med hele seg selv. Det er rart å kunne kjenne de små føttene hans på innsiden av magen, men ikke kunne ta på dem, lukte på dem og se på dem. Det er rart å kunne føle omrisset av hodet hans, men å ikke vite om det er hår på det, og eventuelt hvilken farge dette håret har. Det er rart og prøve å se ham for seg når vi ikke vet hvordan han ser ut. Dette er faktisk en liten pine for oss to forvetne mennesker som snart skal bli foreldre.

Men, ingen tegn på at fødsel skal være rett rundt hjørnet (foruten denne sprekkeferdige magen). Absolutt INGEN tegn. Det er visst bare til å smøre seg med tålmodighet og kløedempende oljer. Og butikkene kan bare prøve å bli utsolgt for klementiner før han er her....

1 kommentar:

dryss sa...

Hold ut! (ja, jeg er klar over at det ikke er noe alternativ...) Nå er det jammen meg ikke lenge igjen:) Vi gleder oss sånn!