14. desember 2010 kom lille Sofus til verden, 3950g tung og 51 cm lang. På forhånd var det ingenting som skulle tilsi at fødsel var rett rundt hjørnet. Som jeg har nevnt flere ganger tidligere så lå babyen veldig høyt på de siste kontrollene og viste ingen tegn til at han snart skulle ut.
Vel, så våknet jeg da i 5-6 tiden den 13. desember og oppdaget fort at noe var på gang. Vondter som kom med ti minutters mellomrom. Kunne det være? Jeg ba min kjære Ståle om å ha mobilen sin lett tilgjengelig på jobb denne dagen, for kanskje var det noe på gang. Men min kjære følte seg ikke god, og hadde allerede ringt jobb om at han måtte holde seg hjemme. Da var det nesten som jeg håpet at det bare var falske rier eller maserier jeg hadde, for jeg ville jo at Ståle skulle være i toppform om han nå skulle bli far. Riene kom jevnt og trutt utover dagen, men det tok lang tid før de kom ofte nok og var vonde nok til at vi kunne dra til sykehuset. kl 19.00 kom de såpass ofte og varte såpass lenge at vi kunne dra. Jeg tenkte da at de var ganske vonde, men visste jo ikke hvor mye vondere de skulle bli utover kvelden....
På sykehuset ble jeg undersøkt og skuffelsen var stor når det viste seg at fødselen ennå var i den latente fasen og vi ble anbefalt å reise hjem, ta et par paraceter og sove litt. Sove?!?! Da vi kom hjem var jo riene blitt så vonde at jeg følte jeg mistet kontrollen når de stod på. Tappet i badekaret for å se om det hjalp. Nei, det ble bare verre og verre. Paracetene var det lite virkning i... Søvnen kunne glemmes.
Så bar det tilbake til sykehuset (og nå dropper jeg alle detaljene for resten av fødselen for leserens beste). Ble lagt inn. Fikk epidural i 2-3 tiden på natten. Livet ble bedre for et par timer, før det i 6-7 tiden om morgenen nærmet seg uutholdelig igjen. Ting gikk trått. Hvorfor i alle dager skulle min fødsel ta så lang tid, når resten av familien føder på noen timer? lå jeg å funderte litt på de gangene jeg hadde pause mellom riene. Babyen ville ikke ut og lå forstatt så høyt at til tross for stor nok åpning måtte selve pressingen vente. Jeg ble bare mer og mer sliten. Fikk aldri skikkelig pause for riene kom jo forstatt jevnt og trutt, men nå helt uten effekt. Jeg måtte rett og slett bruke tyngdekraften og jobbe ham nedover. Ikke behagelig...
Etterhvert fant jordmor ut at baby lå skeivt til, og leger ble tilkalt. Ultralyd ble tatt; jo babyen lå skeivt. Her måtte jeg foreberede meg på legehjelp ved forløsningen, ble jeg fortalt. Dette var jo nesten bare litt morsomt, for det var akkurat slik jeg hadde sett for meg fødselen på forhånd...
Jeg var nesten litt glad for at de endelig tok beslutningen om at han nå måtte han ut, og det med vakumkopp. Så, etter en time og ett kvarter med konstant pressing kom Sofus til verden kl 13.39 med mange tilskuere. Smertene forsvant på sekundet.
De 30 verste sekundene i mitt liv
POFF!
De 30 beste sekundene i mitt liv.
Det første som slo meg da babyen kom på brystet var at jeg syns han var så fin. Varm, og mjuk. Jeg følte en enorm takknemlighet for at han så så frisk og fin ut. Også var jeg veldig fornøyd med at jeg selv forstatt var i live. Jeg har aldri tatt meg ut på denne måten før. Epidural, (vond) styrkedrikk med sitronsmak, støttende ord og vakum er gode hjelpemidler, men det føltes likevel som jeg hadde gjort hele jobben selv. Jeg var rett og slett stolt over prestasjonen.
De neste timene og dagene på sykehuset var rare. Kroppen min fikk veldig hard medfart på grunn av vakumforløsningen og jeg var rimelig medtatt etter 32 timer med rier, så jeg måtte ligge i sykesenga det meste av tiden. Heldigvis fikk vi familierom og Ståle kunne hjelpe masse til med babyen (som egentlig ikke trengte så mye stell de første timene), og det ble en del kos. Etter to dager dro vi hjem for jeg fikk rett og slett ikke til å sove på sykehuset.
 |
| 1 dag gammel |
 |
| 5 dager gammel |
1 kommentar:
Gratulerer så mye med den nydelige prinsen!! :) Godt å høre at alt gikk bra til slutt selv om det var tøffe tak mens det stod på!! Vi gleder oss til å treffe dere og Sofus :))
Legg inn en kommentar