Om søvn, og mangelen på denslags

Jeg har glemt ut hvordan det er å sove natten gjennom. I natt hadde jeg faktisk en god natt. Var bare oppe på toalettet fem ganger. Halsbrannen plagte meg bare én gang, og da hjalp det å drikke litt vann.

Forrige uke var ikke noe morsom. Det kom til det punktet at jeg gruet meg til å gå til sengs. Jeg tror fullmånen spilte meg ett puss. Tre-fire netter på rad sovnet jeg ikke før utpå morgenkvisten. Den ene natten var jeg oppe på do for niende gang kl 6.30. Det utrolige er at da jeg stod opp kl ni var jeg ikke trøttere enn om jeg skulle sovet 8 timer. Jeg tror kroppen min driver å vender seg til å ikke sove så mye. Jeg er litt nervøs for barnets skyld. Hvis han arver sine foreldres sovehjerter blir det ikke mye søvn på ham. Vi våkner veldig lett begge to, og bruker lang tid på innsovingen.

Den laaange kroppsputen jeg ønsket meg i begynnelsen av svangerskapet ligger fortsatt i butikkhyllen, men det funker faktisk å bruke flere vanlige puter. En ekstra under hodet (mot halsbrann), en ekstra under magen (her trengs det jo støtte), og en ekstra mellom beina (for å støtte bekkenet) må til. Verre skal det visst bli nå på slutten (bare 10 uker igjen!), så kanskje jeg må til innkjøp av enda et par puter etter hvert.

Det positive med det hele er at det blir bedre netter når ungen er ute. Blir det ikke? ;) Kan jo ikke bli verre enn null timers søvn? Hehe, da blir det nok større overgang for min samboer...