Forelska

Fraværet av bloggposter de siste to måneder sier vel litt om min nye tilværelse; mammatilværelsen. Jeg har hatt full fokus på babyen, hjemmet, søvn og rekonvalesens etter en hard fødsel. Sofus har rukket å bli 10 uker gammel, og han blir bare kjekkere og kjekkere. Han er verdensmester i fising, men siden dette er det største "problemet" om dagen, så er jeg likevel veldig fornøyd. Han sover om nettene (våkner kun for mat), og han er en våken og kvikk litenstor gutt.

I dag tok vi en spontan tur på Babysang i kirken som ligger rett nedenfor borettslaget her. To andre i barselgruppen min skulle ta turen, og dette var selvfølgelig et spark i rompa. Selve sangen foregikk inni kirkerommet, og det var en veldig fin stemning blant mødre og spedbarn. Vi sang mange sanger jeg ikke kunne, men som jeg gleder meg til å lære skikkelig så jeg kan synge mer for Sofus. Jeg har jo sunget litt disse månedene, men det har blitt mye de samme sangene om igjen. "So, ro lillemann" er en klassiker... Det så ut til at Sofus koste seg også. Du kan tro det varmer et mammahjerte når lillegutt smiler til deg når du synger til han! Forelska, ja...

mammagutten :)

Ellers går nu dagan. Alltid noe å gjøre! Hjemmet blir aldri ferdig, men bedrer seg stadig. Sofus har flyttet inn på sitt eget rom, og det er kjekt å endelig ta det i bruk. Nå gleder vi oss til våren så det kan bli lengre trilleturer! Vurderer å kjøpe en skikkelig turvogn, siden den vi har egner seg best til byturer. Trenger virkelig et spark i rompa for å komme meg mer ut, altså. Fire svangerskapskilogram henger fortsatt på, og de må vekk. Vil inn i størrelse 36 igjen...

Min lille humle

Første trilletur

I dag monterte far i huset vinterhjulene på bugabooen så vi kunne få oss en luftetur. Turen gikk til barnehagen, Ståles arbeidsplass for å vise han frem til eventuelle interesserte. Dette var suksess, spesielt for mor. Min første skikkelige spasertur på månedsvis! Været var kaldt og nydelig. Snøhjulene fungerte utmerket på nysnøen, og det så ut til at Sofus nøt turen nesten like mye som sin mor.

Jeg syns han var så ADORABLE der han lå med den store luen på, oppi vognposen, nedi vognen, godt pakket inn, at jeg måtte ta noen bilder. Stolt forelder-tendensene er på plass allerede ;)

Et barn er oss født, en sønn er oss gitt

Som en venninne kunne konstantere; Astrid er ikke Snåsamannen 2. Babyen kom heldigvis ikke på julaften.

14. desember 2010 kom lille Sofus til verden, 3950g tung og 51 cm lang. På forhånd var det ingenting som skulle tilsi at fødsel var rett rundt hjørnet. Som jeg har nevnt flere ganger tidligere så lå babyen veldig høyt på de siste kontrollene og viste ingen tegn til at han snart skulle ut.

Vel, så våknet jeg da i 5-6 tiden den 13. desember og oppdaget fort at noe var på gang. Vondter som kom med ti minutters mellomrom. Kunne det være? Jeg ba min kjære Ståle om å ha mobilen sin lett tilgjengelig på jobb denne dagen, for kanskje var det noe på gang. Men min kjære følte seg ikke god, og hadde allerede ringt jobb om at han måtte holde seg hjemme. Da var det nesten som jeg håpet at det bare var falske rier eller maserier jeg hadde, for jeg ville jo at Ståle skulle være i toppform om han nå skulle bli far. Riene kom jevnt og trutt utover dagen, men det tok lang tid før de kom ofte nok og var vonde nok til at vi kunne dra til sykehuset. kl 19.00 kom de såpass ofte og varte såpass lenge at vi kunne dra. Jeg tenkte da at de var ganske vonde, men visste jo ikke hvor mye vondere de skulle bli utover kvelden....

På sykehuset ble jeg undersøkt og skuffelsen var stor når det viste seg at fødselen ennå var i den latente fasen og vi ble anbefalt å reise hjem, ta et par paraceter og sove litt. Sove?!?! Da vi kom hjem var jo riene blitt så vonde at jeg følte jeg mistet kontrollen når de stod på. Tappet i badekaret for å se om det hjalp. Nei, det ble bare verre og verre. Paracetene var det lite virkning i... Søvnen kunne glemmes.

Så bar det tilbake til sykehuset (og nå dropper jeg alle detaljene for resten av fødselen for leserens beste). Ble lagt inn. Fikk epidural i 2-3 tiden på natten. Livet ble bedre for et par timer, før det i 6-7 tiden om morgenen nærmet seg uutholdelig igjen. Ting gikk trått. Hvorfor i alle dager skulle min fødsel ta så lang tid, når resten av familien føder på noen timer? lå jeg å funderte litt på de gangene jeg hadde pause mellom riene. Babyen ville ikke ut og lå forstatt så høyt at til tross for stor nok åpning måtte selve pressingen vente. Jeg ble bare mer og mer sliten. Fikk aldri skikkelig pause for riene kom jo forstatt jevnt og trutt, men nå helt uten effekt. Jeg måtte rett og slett bruke tyngdekraften og jobbe ham nedover. Ikke behagelig...

Etterhvert fant jordmor ut at baby lå skeivt til, og leger ble tilkalt. Ultralyd ble tatt; jo babyen lå skeivt. Her måtte jeg foreberede meg på legehjelp ved forløsningen, ble jeg fortalt. Dette var jo nesten bare litt morsomt, for det var akkurat slik jeg hadde sett for meg fødselen på forhånd...

Jeg var nesten litt glad for at de endelig tok beslutningen om at han nå måtte han ut, og det med vakumkopp. Så, etter en time og ett kvarter med konstant pressing kom Sofus til verden kl 13.39 med mange tilskuere. Smertene forsvant på sekundet.

De 30 verste sekundene i mitt liv
POFF!
De 30 beste sekundene i mitt liv.

Det første som slo meg da babyen kom på brystet var at jeg syns han var så fin. Varm, og mjuk. Jeg følte en enorm takknemlighet for at han så så frisk og fin ut. Også var jeg veldig fornøyd med at jeg selv forstatt var i live. Jeg har aldri tatt meg ut på denne måten før. Epidural, (vond) styrkedrikk med sitronsmak, støttende ord og vakum er gode hjelpemidler, men det føltes likevel som jeg hadde gjort hele jobben selv. Jeg var rett og slett stolt over prestasjonen.

De neste timene og dagene på sykehuset var rare. Kroppen min fikk veldig hard medfart på grunn av vakumforløsningen og jeg var rimelig medtatt etter 32 timer med rier, så jeg måtte ligge i sykesenga det meste av tiden. Heldigvis fikk vi familierom og Ståle kunne hjelpe masse til med babyen (som egentlig ikke trengte så mye stell de første timene), og det ble en del kos. Etter to dager dro vi hjem for jeg fikk rett og slett ikke til å sove på sykehuset.

1 dag gammel

5 dager gammel

 Det var skjønt å komme hjem. Vi har kost oss masse med babyen, som er en vanvittig herlig sak! Foreløbig er det å være forelder til lille Sofus en rimelig lett oppgave. Litt skriking på nettene er det jo, men da er pappaen god å ha som trøster. Hadde besøk av mine foreldre og min bror igår, og det var veldig fint å endelig få vise han frem til noen. Nå gleder vi oss til å dra hjem til våre familier til jul. Dette blir nok tidenes mest spesielle jul!

O, store termindag!

Da var dagen her som vi har sett frem til helt siden påsken. Har vel aldri hatt noen særlig forventning om at han skal komme akkurat i dag, men det er jo denne dagen som størtst prosent av gravide føder på, så hvem kan vel vite?

Humøret er i alle fall på topp! Føler meg absolutt mer rolig og avslappet enn jeg var tidligere i uken. Babyen kommer når den kommer. Max 12 dager igjen til han er på vei ut. Er fornøyd med meg selv og kostholdet jeg har hatt de siste 3 ukene, og er ikke så redd lenger for at han er for stor til å komme seg ut. Og er han det, så sokner jeg heldigvis til et av de beste sykehusene i landet når det gjelder kompliserte fødsler. Trygghetsfølelsen skal ikke undervurderes når man nærmer seg overtid.

Denne adventens mellommåltid-hit; paranøtter. Ferdigskrelte visstnok ;) Ingen nøtt er vel vanskeligere å knekke? 20 kr for 200 gram er jo bare flottings. Kun 3,6% karbohydrater og supre for å holde blodsukkeret stabilt.

Løp og kjøp!

Det går opp og ned her i livet

Føler humøret mitt svinger noe voldsomt nå. Det skal vel egentlig være ganske normalt med tanke på hormoner og venting på det som skal skje. I dag føler jeg meg mye bedre enn i går. Skal kose meg meg skiskyting på TV i dag, spise rømmegrøt og sove litt på sofaen kanskje. Bare nyte det dovne liv. Min kjære skal på julebord i kveld, så det blir en lang fredagskveld, men blir sikkert fint det også. Nå er det bare 13 dager igjen til småen (nesten garantert) er kommet og jeg ikke er gravid lengre. 13 høres mye bedre ut enn 14; det går rette veien! Vi har max én torsdagskveld igjen som barnløse :D

Ellers vil jeg si at jeg har forelsket meg i Pink Lady epler. Ja, de er dyrere enn de vanlige eplene, men de er jo mye bedre også! Søte, saftige og krønkji.

Pink Lady

 

Nå skal jeg se gårsdagens opptak av Top Model. Må nevnes at det ble en gedigen skuffelse igår, da jeg skulle gjøre det samme for det viste seg at hele episoden kun var et sammendrag av sesongen til nå. Da ble det av-knapp og en lur på sofaen i stedet ;)

Så nært, men likevel så fjernt

Er i dag 40 fullgåtte uker. To dager igjen til termin. To uker til igangsetting. To uker og én dag til jul.
Var hos legen i dag; sukkerbelastningstest + kontroll. Så satt jeg der da med et digert glass rennende melis  i hånda og tenkte på hvordan jeg har prøvd å unngå inntak av sukker de siste ukene. Kommer så til selveste legen og blir proppa full med denne "giften". Hvor ironisk er ikke det? Fem digre spiseskeier melis blandet med vann. Blæh, kvalmen kommer over meg bare jeg tenker på det. Det kurerte i alle fall snopelysten for resten av dagen.

Ventet på legekontoret i to timer for å ta ny blodsukkertest. Resultatet var ikke som ønsket, men heller ikke dårlig nok til at det ble satt i gang tiltak. Hadde gjerne håpet på en igangsetting før overtidsdato 23. desember.

Ellers ingen oppløftende nyheter. Baby ligger fortsatt høyt. Hodet er bevegelig som bare det. Vekten min har gått opp en kilo på en uke. Må fortsette med lavkarbo-diett. Ikke noe gøy når de deilige kjeksene jeg lagde for noen uker siden fortsatt ligger i skapet og bare venter på å bli spist. Tenker på dem hver dag, opptil flere ganger om dagen, faktisk.

Takk og lov for sukkerfri julebrus!
Nå venter sofaen og gårsdagens opptak av Top Model.

Ingen fødsel i sikte

Med kun  5 dager igjen til termin skulle dere gjerne tro vi gikk og ventet på at noe kunne skje når som helst. Slik er det ikke her i gården. Babyen ligger høyt og virker på ingen måte klar til å komme ut. Ingen andre tegn i sikte heller. Jeg har ikke engang giddet å pakke ferdig sykehusbagen (men mangler bare småtterier).

Nei, det blir nok et julebarn. Får heller se frem til igangsettingen den 23. desember. Skal til legen på torsdag, og vil da forhøre meg om dette med sannsynlighet for at det ikke er plass til han å komme ut den vanlige veien. Det er selvfølgelig en bekymring siden han ikke har lagt seg nedi enda.

Krysser likevel fingrene for at ting kan skje på spontant vis innen en uke eller to, og håper du krysser dine fingre sammen med oss!

Advent, sprekkeferdig og på diett

Advent er så koselig! Elsker stemningen med stjerner i vinduet, adventstaker, fyr i peisen, julereklamer på TV og brennende telys alle veier. Elsker også klementiner, marsipan, julebrus, julekaker, peppernøtter, pepperkaker osv. Desverre er jeg på en slags lavkarbo-diett fram til fødselen. Dette på grunn av sukker i urinen på de siste kontrollene, og for å unngå at babyen legger på seg unødvendig mye nå de siste ukene. Inntaket av frukt, ris, poteter, pasta og brød må begrenses. Jeg ser meg nødt til å følge denne dietten så godt jeg bare kan fordi det er ikke mer plass i magen til større baby nå - rett og slett.

Magen er sprekkeferdig. Ja, faktisk så har den sprukket opptil mange steder allerede. Og det verker, tro det eller ei. Magen er øm, og strekkmerkene klør og klør, klør og klør. Av en eller annen grunn så vil ikke babyen bruke det ledige rommet han har tilgjengelig nede i bekkenet, og ligger heller med hodet sitt oppå bekkenet. Dermed blir det mindre plass oppover. Han ligger i froskestilling med sin rygg mot min, og presser stadig armer og ben foran seg, og det resulteter altså i en voldsom ømhetsfølelse for stakkar mor.

Ja, nå sier jeg stakkar mor for jeg begynner å bli veldig klar for å få ham ut. Jeg vet det er litt tidlig å bli lei allerede. Det er fortsatt 12 dager igjen til termin, og det kan faktisk gå bortimot en måned til før han er ute. Men jeg gleder meg sånn til å spise klementiner igjen -  UTEN å ha dårlig samvittighet. Jeg gleder meg til nyte marsipan, julebrus og pepperkaker. Det hender jeg smaker litt på av og til, men da blir det med dårlig samvittighet. Jeg gleder meg til å ligge på magen igjen.

Aller mest gleder jeg meg til å treffe vår lille sønn. Det er nesten en pinefull følelse å ha han så nært innpå meg, uten at han er her fullstendig, med hele seg selv. Det er rart å kunne kjenne de små føttene hans på innsiden av magen, men ikke kunne ta på dem, lukte på dem og se på dem. Det er rart å kunne føle omrisset av hodet hans, men å ikke vite om det er hår på det, og eventuelt hvilken farge dette håret har. Det er rart og prøve å se ham for seg når vi ikke vet hvordan han ser ut. Dette er faktisk en liten pine for oss to forvetne mennesker som snart skal bli foreldre.

Men, ingen tegn på at fødsel skal være rett rundt hjørnet (foruten denne sprekkeferdige magen). Absolutt INGEN tegn. Det er visst bare til å smøre seg med tålmodighet og kløedempende oljer. Og butikkene kan bare prøve å bli utsolgt for klementiner før han er her....

Snart advent; i dag står det cookies på julekakemenyen

På fredag finner jeg fram advent og julepynten. Det er kun tre dager til! Aner ikke hvorfor denne pyntingen betyr så mye for meg, men har vel mye med at jeg kun befinner meg i hjemmet om dagen, og at jeg vil at det skal være koselig her til babyen kommer.

Har ikke veldig mye julepynt, men regner med at det blir fin stemning med en adventstake, en stjerne i vinduet, noen engler i karmen og lilla og hvite duker på bordene. Kanskje jeg også skulle forsøke å ta meg en tur ut for å finne noen fine greiner å pynte med? Føler jeg har nok med å komme meg bort til postkassen om dagen :p

Nå skal jeg bake noen kjeks som vi kan kose oss med i advent. Oppskriften kommer fra min far, og jeg synes de smaker helt nydelig. Det er ikke en tradisjonell julekake, men en mer amerikansk variant med mandler og sjokoladebiter.

Pappa’s cookies

2,5 dl margarin

2,5 dl sukker

(1,5 dl brunt sukker)

2 egg (knuses, ta av skallet, kast det i bosset)

2 ts vaniljesukker

4,8 dl hvetemel

1,5 ts salt

1 ts natron

½ plate hakket kokesjokolade (eller helst en hel)

50 gr grovhakkede mandler (eller nøtter) – eller mer

Rør sammen sukker og smør mykt.

Ha i egg, og deretter resten av ingrediensene.  

Settes på med en liten spiseskje.  Kjeksene flyter utover av seg selv.

Stekes midt i ovnen ved 175 gr i ca 8-12 minutter


Sukk, i skrivende øyeblikk lager Wenche i God morgen, Norge! krumkaker. Må innrømme at det så veldig godt ut det også. Men det kan ikke bli krumkaker her i gården, for jeg eier ikke krumkakejern.

Nei, kjøkkenet, julemusikken og kjøkkenforklet venter på meg! Kanskje kommer det et bilde av det ferdige resultatet etterhvert?

Jeg har verdens beste venninnegjeng!

I dag har vi vært nesten alle samlet her hos meg for å ha en skikkelig venninnedag i anledning at to utflyttere, Tove og Christine, var i byen. Hele åtte stykk var vi til sammen. Mens vi satt og ventet på at lasagnen skulle godgjøre seg i ovnen ble plutselig alle veldig høytidelige og en gave ble fisket fram. Denne ble høytidelig overrakt meg med garanti om at den var til babyen i magen fra alle jentene; Aslaug, Christine, Ingrid, Ingrid, Ingrid, Leila, Marie og Tove.

Inni gaven ligger VERDENS NYDELIGSTE TEPPE! Et stort, mykt og deilig teppe produsert av samtlige herlige og supre venninner. Et skikkelig gigaprosjekt med andre ord. Ikke noe puttel, itt no knussel! Det er rett og slett den fineste gaven jeg noensinne har fått/sett/hørt om/gitt. Teppet består av 54 lapper i deilige farger heklet og strikket  - ikke bare av jentene, men også flere av mødrene har bidratt. Det virker faktisk som om store deler av landet har engasjert seg i teppelagingen! :D

Alle måtte selvfølgelig vise hvilke lapper som var laget av hvem, og jeg fikk etterhvert en innføring i absolutt alle de 54 fantastiske, unike lappene. En av lappene ble for eksempel unnfanget på Stavangerbåten. Jeg ble superimponert av absolutt alle sammen.

Det nydelige babyteppet

Dessuten fikk jeg lese gjennom den store babyteppefacebook-tråden som inneholdt både selve ideen om teppet, diskusjon om størrelse, fargeutvalg, strikkefrustrasjoner og morsomme bilder fra prosessen. Forstod jeg det riktig når jeg sier at denne tråden ble påstartet allerede i juni? FØR ultralyden til og med? Det er bare helt utrolig.

Jeg er så takknemlig at jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Gleder meg noe sinnsykt til å pakke babyen inn i teppet. Og gleder meg til å vise det til resten av verden. Og jeg gleder meg til at jeg om 25 år som stolt bestemor skal ta det fram igjen og betrakte alle de fantastisk fine lappene strikket av mine fantastiske venninner, før jeg pakker det inn rundt barnebarnet.

Tusen takk, kjære jenter! Dette kommer jeg aldri til å glemme.

Teppet, meg og seks av de åtte hovedbidragsyterne.