Vi har en liten gutt som elsker å se seg selv i speilet. Hver gang han får øye på seg selv så må han smile litt. I dag tenkte jeg at jeg skulle forsøke å knipse et lite bilde av når han smiler til seg selv, og jammen meg var jeg så heldig at Sofus lo(!) høyt akkurat når jeg knipset. Da ble bildet slik:
 | |||||
| Sofus Narkissos |
Jeg har lest i en bok om barn at de ikke skjønner at det er seg selv de ser i speilet før de når ettårsalderen. Mon tro hvem Sofus tror han smiler til? Og hvorfor er det så mye kjekkere å smile til gutten i den lille rundingen enn til mamsen og papsen?
1 kommentar:
Herlig!
Legg inn en kommentar