17 november 2006

Camille Paglia


I et fag som Litteraturteori e det skjelden ein rektigt sitte å kose seg når ein lese pensum. Tekstane e (jaffal for meg) bortimot uforståelige - i alle fall fusste gong ein lese de. Dermed blei eg overraska når eg satte meg ner med bokå "Sex og vold, eller natur og kunst" av den amerianske, feministiske teoretikaren Camille Paglia. (Ei bok som forøvrig e ei litå bok på knappe 90 sider, men som Cappelen ska ha ei formua for: bokji kosta 198 kr samtlige plassar eg sjekka...)

Uansett blei eg litt mer intresert når Paglia på vaskeseddelen blir kalt ting som antifeminist, akademisk rottweiler og nittårenes intellektuelle pinup, et renessansemenneske, en hedensk nonne, og en bitter homse fanget e en lesbisk kvinnes kropp.

Så sko det alstå visa seg å bli den beste lesningen te nå i år når det gjelde teori. Paglia (hennas foreldre va innvandrarar fra Italia) e, som navnet teseie, ei følelsesbomba. Hu skrive utroligt engasjert og eg trur det fenge ein kvar lesar, om ein e enige med na elle ikkje. Hennas teori går ut på at kvinnen e natur, dionysisk og ktonisk, og at mannen dermed e redde kvinnå å prøve å forsvara seg sjøl ved å bygga opp et apollinsk, kulturellt samfunn. Kvar gong Paglia ser et fint byggverk så blir hu takknemlige ovenfor mannen for at han har bygd det fordi han e redde kvinner - spesielt si egå mor. Med andre ord e det ein radikale teori, men himla intresanne og Paglia har mången gode poeng spesielt i hennas litterære analyser. Uansett; dåkke ska få servert på et gullfat mitt favorittavsnitt fra bokå. Dåkke bør på forhånd veta at Paglia elske metaforar....


Menstruasjonsblodet er skamplettens, arvesyndens fødselsmerke, skitten den transcendetale religion må vaske mennesket rent for. Er denne identifikasjonen kun fobisk, kun kvinnefiendtlig? Eller er det mulig at det er noe uhyggelig ved menstruasjonsblodet som kan rettferdiggjøre at det ble tabulagt? Jeg vil argumentere for at det ikke er menstruasjonsblodet per se som uroer vårt forestilingsliv - hvor ustoppelig den røde strømmen enn kan være - men snarere eggehviten i blodet, fragmentene fra livmoren, den kvinnelige sjøs morkakemanet. Dette er det ktoniske moderskjød vi stammer fra. Vi har en evolusjonær avsky for slim, arnestedet for vår biologiske opprinnelse. Hver måned er det kvinnen skjebne å stirre ned i tiden og tilværelsens avgrunn, den avgrunn som er henne selv.

2 kommentarer:

totliii sa...

oioioi d va mången fremmedord d. sjønte ingenting eg.

joda, d e jo litt folk rundt omkring så blogge så d... Ü

d går så fint me meg ser du, for eg har ingen eksamenar! tri mappeoppgaver da, men to av di e gruppearbeid å den sista e i gehør... so da.

går d godt elle? har kje hørrt frå deg på lenge nå...

Anonym sa...

hehe...huske når Ran the Van skreiv bacheloroppgavå si om henna, eg leste korrektur for na. e morrosamme teoriar da :)